HONDURAS: Constitutional rodeo

“The president should stop acting as though he were starring in an old movie.” With these words the US representative in the Organization of American States (OAS), originally appointed by the Bush administration, commented on the fact that president Manuel Zelaya had returned to Honduras, taking cover in the Brazilian embassy. Those of us likely to watch old Western movies over and over again, may get associations to the president of Honduras when the foolhardy cowboys of the movies involve themselves in reckless rescue operations of damsels in distress.

Those associations definitely came to me watching Zelaya crossing the border to Honduras "illegally" more than once the past few months. Always seen wearing his smart cowboy hat, Zelaya has built an image as a somewhat jovial "man of the people". And no matter what I think of Zelaya politically, it seems clear to me that a more PR-seeking president would be hard to find. A coup d’etat didn’t use to bring much surprise to Latin-American continent some years ago, but these things happening in Honduras in 2009 certainly is both surprising and sad. The situation is very stuck, and it is not easy for the deposed president to come on the pitch. The last thing the international community wants, is to encourage the use of military power through the attempt to overthrow Robert Micheletti, the self-declared president, who previously served as speaker of parliament and represented the same party as Zelaya.

President Zelaya is elected from the Liberal party, which originally consists of a Centrist ideology based on a liberal platform (slightly along the path of the British Liberal Democrats and similar continental parties of Europe). But in the past few years, both Zelaya and parts of his party has turned their eyes on the growing left wing-forces running Ecuador, Bolivia, Venezuela and to a certain point Argentina, Chile and Brazil. As far as I know, Zelaya has never declared himself as a socialist, but the revolutionary genes of people like Rafael Correa in Ecuador, Evo Morales in Bolivia and last, but certainly not least, Hugo Chávez in Venezuela, has somewhat appealed to the likes of Manuel Zelaya in Honduras and also Óscar Arias in Costa Rica. Daniel Ortega of Nicaragua and his Sandinista National Liberation Front may also have been a source of inspiration in the last years’ politics of the government of Zelaya, having a clear socialist profile on structural politics.

An interesting curiosity in the political situation is that the Wikipedia article about the coup started with the title of a coup, but today is called a constitutional crisis. This may seem a bit awkward, taking into consideration the overwhelming majority of countries and international organizations having condemned the whole thing as a coup. Are they crazy communists - which may be the impression one could get from Roberto Micheletti and his faithful supporters - or terminologically wrong?

One of the most central factors of this constitutional crisis/coup is a paragraph in the Honduran constitution. Article 239: "No citizen who has already served as head of the Executive Branch can be President or Vice-President. Whoever violates this law or proposes its reform [emphasis added], as well as those that support such violation directly or indirectly, will immediately cease in their functions and will be unable to hold any public office for a period of 10 years."

The article in the constitution clearly states that no president having been in office may be re-elected. Zelaya wanted to challenge this part of the constitution by holding a new referendum at the same time as the other elections (Presidential, National and Local) are being held this November. This referendum was to be held to determine whether to create a constitution-generating assembly in addition to the National Assembly or not.

When discussing the legality of the coup, Roberto Micheletti has recently lifted the world's eyes on to article 374 in the constitution stating:

"It is not possible to reform, in any case, the preceding article, the present article, the constitutional articles referring to the form of government, to the national territory, to the presidential period, the prohibition to serve again as President of the Republic, the citizen who has performed under any title in consequence of which she/he cannot be President of the Republic in the subsequent period."

Micheletti quoted the article stating tha even to announce such a referendum privately is a crime (" . . . porque eso, incluso, anunciarlo privadamente es un delito.")

Less than a week ago Senior Foreign Law Specialist Norma C. Gutiérrez in the American Directorate of Legal Research for Foreign, Comparative and International Law, published the results of her research, and stated:

"Available sources indicate that the judicial and legislative branches applied constitutional and statutory law in the case against President Zelaya in a manner that was judged by the Honduran authorities from both branches of the government to be in accordance with the Honduran legal system."

But adding: "However, removal of President Zelaya from the country by the military is in direct violation of the Article 102 of the Constitution, and apparently this action is currently under investigation by the Honduran authorities."

It is to be mentioned that the report of Gutiérrez has met quite some opposition by several Honduran law specialists and experts on the constitution.

Manuel Zelaya, reported to be starving in the embassy of Brazil in Tegucigalpa, will probably never be president of his beloved Honduras again. He could not be elected in November anyway, even if the referendum went "his way". However, he then could have been candidate after the next term. CID-Gallup conducted a poll in 16 of the nation's 18 departments between 30 June and 4 July, showing different attitudes among the Honduran people. The problem in the international press is that most media based their coverage of this poll only on one of the questions in the poll, not being able to present the whole picture to the world. Here are the two questions:

Q: Do you consider the actions taken by Mel Zelaya with respect to the fourth ballot box to have justified his dismissal from the post of President of the Republic? ¿Considera usted que las acciones que tomó Mel Zelaya con respecto a la cuarta urna justificaban su destitución del puesto de Presidente de la República?

RESULT:
Yes: 41%
No: 28%
Don't know/No answer: 31%.

Q: Are you in accord with the action taken last Sunday that removed President Zelaya from the country? ¿Cuánto está usted de acuerdo con la acción que se tomó el pasado domingo que removió el Presidente Zelaya del país?

RESULT:
Support: 41%
Oppose: 46%
Don't know/No Answer: 13%.

First, president Manuel Zelaya received massive support from the international community, including the U.S., EU, UN and most countries in the world. In recent times, most countries and organizations have moderated their initial condemnation quite sharply after independent legal experts having reviewed the constitution with lights and lanterns found that the deposition of the president to a certain extent can be seen on as legitimate.

The constitutional rodeo is not yet over, and the president will definitely fight hard again, but the battle is probably lost. And most interesting of all is perhaps that the often constitutionally creative left forces in Latin America have gotten themselves a slap in the face.

__________________________________________________________________
THIS ARTICLE GOT PUBLISHED AT SKRIVEKOLLEKTIVET.COM A FEW WEEKS AGO. I REGULARLY COMMENT ON INTERNATIONAL ISSUES IN THAT WEB MAGAZINE.

KOMMENTAR: Borgarleg råskap, egoisme og arroganse!

Millionar av menneske over heile verda bur i land utan velfungerande demokrati, og såleis er me heldige her til lands som har både røysterett og ein relativt folkeleg politikarstand. I motsetnad til engelskmenna treng me ikkje noko Overhus, og heller ikkje det amerikanske senatet er ein modell som appellerar til den norske parlamentariske folkesjela. Når me då er så heldige at me er velsigna med både røysterett og eit godt demokrati, er det i grunnen like mykje ein plikt som ein rett at ein nyttar denne røysteretten. Det perfekte parti fins ikkje for nokon av oss, og utfordringa er såleis å finna det partiet ein synes ein er mest samd med. Det kan vera vanskeleg nok, men uavhengig av dette er min hovudbodskap i alle høve at ein faktisk stiller opp på valdagen og røyster, uansett kva parti ein føretrekkjer.

Stortingsvalet til hausten kan oppsummerast med to regjeringsalternativ: ei raudgrøn fleirtalsregjering beståande av Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet med Jens Stoltenberg som statsminister, eller eit borgarleg eksperiment utan å vita sikkert kva parti ein får i regjering eller kven som blir statsminister. Spørsmålet ein som veljar bør stilla seg, er då kven som kan sørgja for mest tryggleik i kvardagen. For den politiske debatten kokar gjerne ned til dette med tryggleik i kvardagen. Det handlar om å trygga ei god utdanning for alle, uavhengig av kor mykje pengar foreldra til kvar enkelt elev har. Det handlar om å sikra bestemor ein trygg alderdom utan økonomiske bekymringar, og å sørgja for at lommeboka ikkje skal avgjera kor god behandling du får når du blir sjuk og treng medisinsk hjelp. Det handlar om å kjempa mot både kriminalitet og klimaendringar, for å sikra eit trygt samfunn for våre born og dei kommande generasjonar.

Dei raudgrønes oppskrift på tryggleik i kvardagen handlar om at ein skal ha omtanke for kvarandre og at alle skal bidra etter evne til fellesskapet, og på den måten syta for ein trygg kvardag for alle uavhengig av enkeltmenneskets økonomiske og sosiale situasjon. Dei borgarleges oppskrift er noko uklar, men ein del av den består i å kutta skattane til dei absolutt rikaste i landet. Skattekutt betyr også velferdskutt, og korleis velferdskutt skal syta for meir tryggleik i kvardagen for vanlege folk, har eg vanskeleg for å forstå. For det er nemlig ganske enkel matematikk i at når ein kuttar ein plass, så blir det mindre pengar att til å bruka på andre ting. Når ein gir dei desidert rikaste menneska her i Noreg skattelette, blir det mindre pengar att for staten til å bruka på å sikra oss vanlege folk ein god skule, eit godt arbeidsliv, eit solid vegnett og ein verdig eldreomsorg.

Eg vil ikkje nemna andre parti ved namn, men fleire av partia på den borgarlege sida tar faktisk til orde for å kutta i bistanden til dei aller, aller fattigaste menneska i verda, slik at ein skal kunne finansiera skattekutt til milliardærane våre her heime. Det er i grunnen ganske grotesk politikk. Me har soleklart mange utfordringar å ta tak i her til lands, men det betyr ikkje at me bør kutta livlina til dei menneska her på planeten som har det absolutt verst. Om me som bur i verdas rikaste land ikkje skal bidra til å løfta dei vanskelegast stilte ut av fattigdom, kven skal då gjera det? Det handlar om medmenneskeleg politikk og solidaritet med dei som frå før har det verste utgangspunktet.

Når eg kjører innom bensinstasjonen for å fylla bensin, hendar det eg ser personar som stønnar over bensinprisane. Her har me altså Europas billigaste bensinprisar, og likevel klagar folk. Meinar desse menneska at me bør kutta i løyvingane til eldreomsorga, politiet og helsestasjonar for ungdom for å gjera Europas billigaste bensin endå billigare? Det får i så fall stå for deira rekning. For min eigen del synes eg det er langt viktigare å syta for at alle ungdommar har eit skikkeleg fritidstilbod og at vegnettet blir rusta opp, framfor kosmetiske kutt i diverse avgifter. Kva hjelper det med kutt i alkoholavgiftene når 120.000 born kvar einaste veke slit med å konsentrera seg på skulen fordi dei gruar seg intenst til kva foreldra deira skal finna på til helga grunna omfattande alkoholproblem? Om du ikkje nyttar røysteretten din, kan du få deg ei ubehageleg oppleving når det skal eksperimenterast i regjeringskontora.

For når du då vaknar opp med ei borgarleg regjering etter valdagen 14. september og plutseleg ser at jobben din gjennom tjue år står i fare, at gode, gamle bestemor blir kasteball mellom private sjukeheimar, at sonen din får rusproblem på grunn av manglande fritidstilbod, at skulane står til forfall grunna pengemangel og at du risikerar å kjøra av vegen grunna manglande pengar til trafikktryggingstiltak – då er det ei nokså mager trøst å vita at du kan drikka deg full veldig billig for å gløyma alt.

KOMMENTAR: Politiske drap rulles opp i Norge!

Beklagar tabloid overskrift, men slik kan sikkert framsida sjå ut i VG etter hundre dagars borgarleg regjeringsmakt med regelrett drap på ordningane og prinsippa som dannar den norske samfunnsmodellen. Det ser heldigvis ut til at Høgre og FrP (biletet, foto: NRK) må venta lenge på regjeringsmakt i Noreg.

Noko av årsaka til dette dreiar seg om partias ideologiske kvaler, og også den vanvittige arrogansen som rår i Høgre og FrP må ta mykje av skulda for at dei ikkje klarar å oppnå større oppslutnad i befolkninga. At ei sitjande regjering ligg så godt an som ho gjer så tett opp mot valet tyder på at veljarane ser forskjellane mellom vidareutviklinga av velferdssamfunnet og den frå konservativt hald ynskjelege destrueringa av det same velferdssamfunnet.

Dei borgarlege kranglar så fillene fyk, og forskjellane verkar stort sett altfor store til at FrP og Høgre kan samarbeida på regjeringsplan. Sjølv veit underteikna om fleire tilfelle der anstendige Høgre-medlemmer har meldt seg ut av partiet i protest mot den politiske flørtinga med Siv Jensens framstegspartistar. Ekstreme skatte- og velferdskutt, ekstrem marknadsliberalisering og ei høgredreining Noreg ikkje har sett makan til sidan Terboven regjerte landet under krigen.

Ungdomsorganisasjonane til dei to respektive partia er også nemneverdige aktørar i debatten, spesielt når dei i Dagens Næringsliv har lagt fram eit felles program for moderpartia til å arbeida med i regjering. Det er mangt stygt i havet, sa gubben, han såg kjerringa lauga seg. Det same kan vel seiast om kva anstendige Høgre-folk no tenkjer om resultatet av ungdomspartias samkvem.

"Det er mangt stygt i havet, sa gubben, han såg
kjerringa lauga seg.

Unge Høgre framstår framleis som den arrogante, liberalkonservative gjengen som ynskjer å dra Høgre mot høgre i dei fleste spørsmål. Framstegspartiets Ungdom er eit sørgjeleg skue, med ein leiar blotta for medietekke og eit prinsipprogram som i all hovudsak verkar å vera ein liberalisert versjon av Unge Høgre - langt borte frå den betydelege, verdikonservative delen av FrP. Dieseldriven høgrepopulisme lar seg vanskeleg kombinera med ein liberalistisk profil overfor dei veljargruppene som oppfattar FrP som eit anti-elitistisk og opprørsk val, noko også forleggjar Anders Heger peikar på i sin kommentar i Dagsavisen. Det hender ikkje svært ofte at eg er samd med E24s tidvis litt spissborgarlege kommentator Elin Ørjasæther, men i dag vil eg anbefala alle å lesa hennar kommentar om splittinga i Framstegspartiet. Eg siterar:

"Fremskrittspartiet har derimot indre motsetninger som er så store at det likner to partier. Ett bittelite parti for liberalistisk ungdom. Og et digert parti for trygghetssøkende gamle som syns bompenger er det viktigste i valgkampen.

Det kan umogleg vera enkelt å tilhøyra den ultraliberale, fellesskapsallergiske fløyen i FrP med lysårfjern distanse til dei i partiet som reiser på Tyrkia-ferie i den tru at verdas første romslege cabincruiser, Noahs ark, framleis står på Ararat med 20 millionar eksemplar, to av kvar art, av verdas dyr.

Når i tillegg FrP og Høgre fyrer laus mot kvarandre dagleg i mangel på interesse av å markera avstand til den raudgrøne regjeringa - som openbart må ha eit ganske uangripeleg program? - verkar det vanskeleg å tru at dei blå og dei mørkblå skal klara å finna saman i regjeringskontora. I går føreslo Høgres framtidige leiestjerner, den endelaust frustrerande Ine-Marie Eriksen-Søreide som er leiar av Stortingets Utdanningskomité, og den sjølvutnemnde sjefsideologen Torbjørn Røe-Isaksen (begge tidlegare leiarar av Unge Høgre) å overføra ordningar frå profesjonell idrett til skulen for å forbetra det norske utdanningssystemet.

Det er eit teikn i tida at tidlegare Unge Høgre-folk kryp oppover i partiorganisasjonen og drar med seg liberalt tankegods. Høgre står sannsynlegvis ved eit vegskilje etter haustens val, og det kan meget vel vera den liberale fløyen som stikk av med sigeren når Erna må gå av og Høgre må tenkja nytt for å overleva i det politiske landskapet. Vågar ein kjøra Røe-Isaksen til topps med ein gong? Eg er overtydd om at den neste leiaren blir mannleg, men Per-Kristian Foss blir kanskje rekna for å vera litt for gammal til å ta over i ein brytingsperiode. Han er dog ein svært god kandidat som fort kan visa seg verdifull i ei partileiarrolle i ein gjenoppbyggingsperiode. Erling Lae er ein ganske usannsynleg leiarkandidat, men skal likevel ikkje gløymast heilt. Skulle Jan-Tore Sanner mot formodning ta over, vil Noregs største politiske gjesp kunne dra med seg eit frå før narkoleptisk Høgre ned i den politiske avgrunnen på linje med Venstre. Sjansen for at Sanner får sjansen er nok likevel (heldigvis) mikroskopisk. Kanskje kan han vera heldig og i rein sympati snika til seg ein statsrådpost i framtida, men han har defintitivt nådd toppen av si Høgre-karriere. Punktum.

"Jan-Tore Sanner [...] har definitivt nådd toppen av si Høgre-karriere. Punktum.

Tilbake til Høgres beinharde konkurransereform av utdanningspolitikken. Ved hjelp av medaljar, diplom og andre premieringsformer skal Høgre altså sørgja for at det lønar seg å vera flink på skulen. Korleis det går med dei som ikkjer er fullt så flinke i alle fag, bryr ikkje Høgre seg like mykje om. Den norske fellesskulen der folk med ulik bakgrunn, ulike eigenskapar og evner møtes og gjennom tilpassa opplæring skapar seg ein basis for si framtid, har sørgja for at den norske skulen i dag utdannar menneske til eit av verdas mest progressive, velfungerande næringsliv og arbeidsliv. Den norske skulen scorar svært høgt på trivsel og sosial utvikling mellom elevane, noko som er grunnføresetnadar for at ting skal fungera når elevane kjem ut av skulen og inn i samfunnet som arbeidssøkjarar/studentar. Ein har i dag ein del utfordringar knytta til pedagogikk, lærartal og kunnskapsformidling for å betra dei faglege prestasjonane, men dette kan best løysast ved at ein brukar ressursar på å løfta alle elevar til eit høgare nivå, spesielt gjennom tilpassa opplæring og fleire lærarar i skulen.

Det norske samfunnet er i dag eit mangfaldig og pulserande samfunn, sett saman av mange ulike menneske og kulturar. Saman har ein klart å skapa eit samfunn der det er lite forskjellar mellom folk, og der dei fleste lever eit godt liv i trygge rammer. Ein skal ikkje gløyma dei store utfordringane ein har knytt til mellom anna integrering av nye landsmenn og behandling av rusmisbrukarar, men stort sett er Noreg i dag eit krondøme på at den grunnleggjande politikken om like muligheiter for alle uansett bakgrunn fører til eit langt meir velfungerande og harmonisk samfunn enn kva det motsette basert på marknadsliberalisme fører med seg (til dømes i USA).

Eit samfunn i harmoni slepp belastningane av høg grad av kriminalitet og arbeidsløyse. Olje- og gassinntektene har sjølvsagt hatt mykje å seia for utviklinga av dagens velferdssamfunn, men dei til ei kvar tid styrande politikarar har også svært mykje å seia for samfunnsretninga. Privatisering og marknadsliberalisme sørgjer ikkje for harmoniske tilhøve - tvert imot. Ei forvalting av oljeinntekter og skatteinntekter (eventuelt kutt i desse) med blå auge, vil unekteleg skapa endringar. Dei negative følgjene av desse endringane vil i stor grad råka dei ressurssvake, og skapa ein kunstig valfridom innanfor viktige velferdstilbod - ein valfridom for dei som har pengar til å velja.

Eit samfunn tufta på dei sosialdemokratiske verdiane fridom, likskap og solidaritet reddar alderdommen vår, gjennom at eit trygt, fredeleg samfunn med ressursar kan sørgja for vekststimulerande rammevilkår for næringslivet og forskingsmiljøa. Ein verdig alderdom for våre eldre gjennom trygge, stabile rammer kan umogleg sikrast gjennom privatisering, og ein god økonomisk alderdom for vår generasjons A/S Noreg kan berre sikrast gjennom trygge, stabile rammer som føreset ansvarleg økonomisk politikk og offensiv satsing på framtidige felles inntektskjelder.

"FrP og Høgre ynskjer ei syrebehandling og liberaliseringsvaldtekt av det norske
velferdssamfunnet.

Arbeiderpartiet ynskjer ei vidareutvikling av ein sterk velferdsstat med ein solid offentleg sektor uavhengig av marknadskreftene og ei felles satsing på velferdstenester, kulturtilbod og solidaritetspolitikk som kjem alle samfunnets borgarar til gode, framfor ei syrebehandling og liberaliseringsvaldekt av det norske velferdssamfunnet slik FrP og Høgre ynskjer. Arbeiderpartiet ynskjer å løfta verdas fattigaste, kjempa knallhardt mot klimaendringane og sørgja for at Noreg framleis er ein respektert freds- og solidaritetsnasjon i verda. Arbeiderpartiet vil sørgja for at næringslivet i Noreg framleis har levedyktige og konkurransedyktige rammevilkår og i tillegg arbeida for at samfunnet vert sett saman på ein slik måte at kvart enkelt menneske kan leva eit trygt, verdig og godt liv i Noreg, uansett kva bakgrunn vedkommande måtte ha.

Stem Arbeiderpartiet til hausten. Det skal eg gjera.
_____________________________________
Kommentér denne artikkelen ved å klikka her.